Med kroket rygg under fire fot sitter dokkemaker i skinnet fra en lampe som brenner veke til sot og venter at dag skal forsvinne. Satt på hyller med ryggen krummet, med øyne skåret av nykvesst kniv, skjeler dokker av tre ut i rommet og venter på makerens dåp til liv. Det er et liv en aktør fornemmer innunder gammel teater-scene. Omgitt av støv og agerende stemmer lever han stille, men aldri alene. Dokkemaker med sammentrykt sjel skaper liv i et bortglemt lukke. Ingen ser, kun aner et liv, og hører om natten dokkene sukke.