---

Over nattehimmelen stiger fullmånen svart

En herre av mørket, av hevnens kalde art

Hans blikk brenner jorden, hans vilje knuser tro

Den menneskelige pakt skal rives i to

Fra dypt i nattens kløfter, reiser han seg

Med hatets flamme, alt liv skal forgå seg

Hevnen til måneherren, en storm av evig natt

Ingen skåner, ingen nåde, kun dommens tunge kraft

Hevnen til måneherren, menneskehetens grav

Når gudene faller, skal mørket herske i savn

Han bærer en forbannelse, sverget i tidens dyp

Menneskers rop, som toner i et dødt landskap, skrik

Men hans hevn strekker seg høyere, mot himmelens trone

For selv Gud skal knele, under fullmånens sone

Kosmos slukes i måneherrens vrede

Himlene faller, alt liv i avlede

I hans rike finnes kun tomhetens sang

Evig natt, en dom ingen kan forlange

Og når verden er stille, når alt liv har gått

Vil måneherren stå igjen, i mørkets sorte slott

En evig natt han hersker, over tomhetens dype hav

Hevnen er fullført, og alt som var, er grav