---

Mørket er mitt eneste hjem, en natt uten ende

Forbannet til evig ensomhet, ingen lysstråle kan jeg kjenne

Blodet roper i meg, en hunger jeg ikke kan temme

Hver dråpe liv jeg tar, forsterker min dødelige stemme

Fordømt til å vandre, alene i nattens favn

Mitt hjerte er dødt, men blodet bringer kun savn

Forbannet i nattens ensomhet, en sjel som aldri finner fred

Et liv i evig skygge, drevet av blodig skjebne og hatets sted

Forbannet i nattens ensomhet, en evig runddans av død

Hver uskyld jeg sluker, bringer meg nærmere mitt siste brød

Skygger mine eneste venner, månen mitt eneste lys

Men selv månen håner meg, med sin kalde og stumme pris

Jeg ser mine ofre, deres øyne fulle av frykt og tårer

Likevel drukner jeg i blod, i nattens mørke gårder

Hvorfor meg, hvisker natten, mens vinden bærer mitt skrik

Men svarene er tause, og døden min evige plikt

Jeg søker ingen nåde, jeg vet jeg er forbannet

Men ensomhetens klør er verre enn blodets tannet

Så jeg vandrer i mørket, alene til verdens ende

Ingen vil savne meg, ingen lys kan min forbannelse brenne

Blod og sorg mitt evige minne, under månen som vitner i stillhet

Forbannet i nattens ensomhet, min sjel for evig i splittet villhet