---

Bak månetåken ligger en dødelig fred

Et skjult rike av hat, hvor lys aldri har gled

I tåken lurer en eldgamle sorg

En ondskap så dyp, den kveler all jord

Fjernet fra verden, bak sløret av natt

Der onde hemmeligheter hviler i svart

Bortenfor den onde månetåke

Finnes mørkets sanne kilde

Der tid og rom oppløses, og sjeler forvitrer

Bortenfor den onde månetåke

Ligger evig hat og dødens ild

En avgrunn av ondskap, der ingenting gror

Gjennom skygger og frost, en portal til intet

Bak den sorte sløret, et rike av synd og slitne skrik

Der svartmetallens sjel finner sitt hjem

I tåkens favn, blir hatet brent igjen og igjen

Månetåken skjuler en skjebne så kald

Et speil for det svake, et kall for de falne

Men for de som går dypere, forbi denne illusjon

Venter kun mørke, en evig fordømmelse, en tom stasjon

Tåken forsvinner, og sannheten står klar

En verden uten nåde, der svartmetallens hjerte slår hardt

Der ondskapen hviler, for alltid i nattens favn