---

Jeg var en gang en mann, under månens dødelige glans

Et liv fylt av smerte, ble mitt eget siste lands

Besatt av nattens skjulte vrede, jeg tok mitt liv med en siste bønn

Men døden ga ingen fred, kun mørket fødte meg på ny igjen

Gjennom sorgens elv ble jeg ført, en evig natt hvor håpet døde

Mitt hjerte ble sort som stjernefri himmel, i mørket hvor ondskap bløde

Født på ny for å ende liv, fra smerten steg jeg opp i nattens kall

En sorg så dyp ble til evig hat, en forbannelse som aldri vil falle

Født på ny for å slakte lys, jeg er skyggen som aldri kan dø

Mitt blod er en elv av evig sorg, men min sjel brenner av hevnens glød

Jeg er evighetens fanget slave, et ekko av nattens urene klang

Menneskelig form ble knust og borte, og sorgen min lever i hvert ang

Jeg bærer en byrde fra eldgamle tider, et minne som aldri vil forsvinne

Men ut av smerten steg et vesen, formet for å la verdens lys forsvinne

Månen lo den natten jeg falt, og mørket kysset mitt døende sinn

I den kalde gravens favn ble jeg formet, min reise inn i hat begynte der innen

Jeg var en mann, nå er jeg nattens vrede, en ondskap skapt av sorgens ild

Forbannet til å vandre blant de dødelige, til hver eneste sjel er stille og mild

Jeg er sorgen fra eldgamle dager, en skygge som aldri kan bli hel

Mitt kall er å slukke alt livets lys, og verden vil synke ned i mørkets sjel

Fra sorgen steg jeg som nattens hersker, en ondskap født i blod og smerte

Jeg vil aldri finne fred i døden, for nattens forbannelse brenner i mitt hjerte